Sitter du godt?

By 23 July, 2013Forside, Innovasjon, Organisering, Sosialt
Miljødesign: Arena for kreativ utfoldelse og storytelling

Jeg har tenkt endel på begrepet «in good company» som Thomas Gauken og Gitte Larsen skriver om i boken «All Dressed Up» (Danske Gyldendal, ISBN 9788702054675). Den omhandler det å gå fra å jobbe for et selskap, til å være i godt selskap med de man jobber sammen med. Jeg har alltid vært opptatt av god sosial dynamikk – og dessverre alt for ofte, observert mangelen på den på arbeidsplassene våre.

De to viktigste forutsetningene for et velfungerende fellesskap er menneskene og kommunikasjonen mellom dem. Hvorfor er det så mye enklere å få til en god samtale hjemme over en middag, enn det er på arbeidsplassen? Jeg tror få har et bevisst forhold til dette, men de fleste er bekrefter at så er tilfelle når man spør. Kan man da gjøre noen enkle grep for å endre på dette?

En trygg arena

shapeimage_2Noe de fleste har lagt merke til når kollegaer samles utenfor arbeidsplassen, er at samtalene foregår på et helt annet plan enn vanlig. Mange mener dette skyldes store mengder alkohol, men det er nok helt andre ting som også spiller inn. Det viktigste er at vi dras ut av «hverdagen» og våre kjente hverdagsarenaer, som ofte kan være konfliktfylte soner. I mange større organisasjoner er kommunikasjonen mangelfull og takhøyden lav. Dette blir veldig ofte – og i løpet av kort tid, malen for kommunikasjon for nyansatte. I Norge har vi en ganske konservativ forretningskultur der kommunikasjon ofte er transaksjonsbasert og for sjelden samtalebasert.

Historisk er et tradisjonelt transaksjonsbasert hierarki beregnet på ordre og kontroll. Sjefen gir ordre, og de ansatte utfører. Dette systemet – denne teknologien fra rundt 1850 er med oss i dag og kalles tradisjonell «Ledelse». I seg selv en fantastisk oppfinnelse, men nå i stor grad utdatert siden vi nå i langt større grad jobber i kunnskapsbedrifter. Arenaer hvor tankekraft, kreativitet og samtaler er viktig ingredienser for å lykkes forretningsmessig. Dette er oppgaver hvor vi bruker høyre hjernehalvdel og som vanskelig lar seg automatisere. Vi må derfor etablere miljøer som stimulerer denne komplekse, konseptuelle og kreative delen av hodet. Vi diskuterer i møterommene, men det er ofte en anstrengt, lite fullstendig kommunikasjon som foregår. Sammenlign det bare med siste middagsselskap hjemme blant venner.

shapeimage_4Jeg tror tradisjonene i næringslivet på mange områder har strippet bort viktige elementer for god kommunikasjon. Vi ser at dette heldigvis er på vei til å endre seg, men det går sakte. Arenaene på jobben er ofte definert uten at vi virkelig tenker på hva vi trenger for å fungerer. Jeg har ved flere anledninger opplevd at entreprenører og arkitekter snakker om arbeidsplassens egenskaper som om den er ferdig definert en gang for alle: Kontor, landskap, møterom, stillerom, te-kjøkken og evnt. kantine. Vi har steder vi kan samles for samtale – vanligvis i møterommet, noen ganger over kaffen i noen få minutter, og noen ganger på kontoret om det er plass.

Hjemme er det litt annerledes. Det har vi kjøkken, hage/balkong, stue og spisestue. Flere har også kjøkken i åpen løsning sammen med stuen, siden vi har erfart at det å snakke sammen over matlaging er noe vi mennesker liker og trives med. Hjemme forsvinner arbeidslivsmasken av og vi samtaler automatisk mer fritt og ærlig.

Da jeg jobbet i Selvaag BlueThink i 2007, så vi et behov for en annen type samtaler for at kommunikasjonen med eierkonsernet skulle bli bedre. Selskapet jeg jobbet i utviklet programvare som automatisk kunne konstruere større bygninger med tilhørende dokumentasjon. Dette var et krevende arbeide og vi brukte mange år på grunnforskning innenfor kunstig intelligens før vi overhode hadde noe å vise til. Veldig få utenfor datterselskapet viste hva vi drev med, men ryktene om enorm pengebruk, hemmeligheter og avvikling av tradisjonelle stillinger var mange. Disse ryktene hadde vi ikke tenkt så mye over i vårt «hønsehus» på Vinderen, men nå skulle vi flytte sammen med resten av Selvaag Gruppen i nye lokaler på Løren. En ny hverdag ventet.

shapeimage_3Vi måtte lære oss å kommunisere raskt og forståelig hva det egentlig var vi holdt på med til kollegaer i resten av organisasjonen. Vi var en gruppe mennesker med tung faglig kunnskap og utilgjengelig fag-terminologi innenfor tre forskjellige områder. Det som hadde startet som et lite prosjekt, var nå et selskap med 35 ansatte. Vi måtte bli kjent med hverandre, og tradisjonell team-building et par ganger i året ikke var nok.

En liten gruppe av oss utviklet derfor ideen om å lage en helt ny arena hvor kommunikasjonen skulle flyte bedre. Hva det er i våre omgivelser som påvirker oss til å kommunisere bedre? Hvor oppstår de dype samtalene? Vi fant ut at folk påvirkes veldig mye av omgivelsene sine, og at vi liker best å snakke sammen på kjøkkenet, i stuen eller i hagen – innenfor familiære og trygge rammer.

Kunne vi så skape et slik miljø på jobben? Vår hypotese var å se om et fysisk rom med innhold og gjenstander fra hjemmet, kunne påvirke oss subjektiv og emosjonelt. Ville en slik «illusjon» være nok til at folk åpnet seg og kommuniserte bedre?

shapeimage_6I møterommet i enden av etasjen installerte vi elementer kjent fra uformelle steder vi mennesker snakker og kommuniserer bra sammen. Flere myke sofaer, gode stoler, puffer, mye variert kunst, lamper med varmt lys, struktur i stoffer og tapeter, mye farger – langt fra det kjedelige kontorlandskapet utenfor døren. «Bluelounge» – vår egen storstue ble bygget i løpet av 4 måneder av et tverrfaglig team vi inviterte inn, bestående av en kunster, en interiørarkitekt, vår egen designer og undertegnede som var kreativ leder.

Vi la så opp til at alle skulle møtes her minst to ganger i måneden for å snakke sammen. Ville det fungere?

Det skjedde noe umiddelbart. Vi snakket sammen på en annen måte og samtalene ble mer ærlige, tilliten til hverandre økte dramatisk og vi fikk en positiv spiral gående. Da vi senere intervjuet flere eldre ledere i selskapet for en dokumentarfilm, så tok det bare tiden fra overraskelsen over rommet – til de hadde kaffen hånden før de åpnet seg. Dette var personer som var vant til hverdager med konflikter og diskusjoner, og hvor de ofte hadde guarden oppe. Nå satt vi her komfortabelt og møttes som mennesker, ikke som saksbærere i fighting-modus.

For meg er dette viktig lærdom. Det ble veldig klart for meg at vi må tenke bredere når vi bygger arbeidsplasser. Vi må bli flinkere til å bruke elementer fra arenaer som fungerer for personlige møter. Bluelounge ble aktivt brukt i møte (ikke møter) med våre kolleger, og omgivelsene bidro subjektivt til å bedre kommunikasjonen. Bluelounge ble også et bra sted for prosessarbeid og som innovasjonsarena – nettopp fordi samtalene fløt så bra her. Vi opplevde virkelig at hypotesen om at omgivelsene spiller en enormt stor rolle når vi samtaler med andre mennesker, ble oppfylt.

Det ligger dypt begravet i oss som mennesker at vi foretrekker naturlige materialer, trives med komfort, at vi ønsker å bli inspirert av kunst og trenger vekster og planter rundt oss. Jeg har siden fulgt forskningen på området miljøpsykologi og hatt flere positive erfaringer på dette området andre steder jeg har jobbet. Det er mitt håp at flere vil oppdage hvor viktig dette temaet er for både trivsel og kommunikasjon på arbeidsplassen. Tenk over dette: En person er langt mindre tilbøyelig til å gå i konflikt om vedkommende sitter mykt og komfortabelt. Så hvorfor har vi da så mange harde stoler rundt møtebordene her i landet?